Her havner det som ikke alltid passer inn i en loggpost: tanker om kropp, tempo, venting, ro, stagnasjon og de små tingene som likevel betyr ganske mye.
Korte tekster. Lite staffasje. Litt mer ærlig temperaturmåling enn rapportering.
Noen dager skjer alt på samme to kvadratmeter, og likevel er det akkurat det som må til.
Det er lett å tro at framdrift må se ut som fart. Akkurat nå gjør den ikke det. Akkurat nå ser den mer ut som lister, verktøy, avbrutte småjobber og en ny runde ned i motorrommet.
Det er ikke spesielt dramatisk, men det er ganske ekte. Og på gode dager gir det mer ro enn utålmodighet.
Salongen har begynt å bli et lite pusterom, og det gjør mer med humøret enn jeg hadde tenkt.
Når båten er prosjekt, verksted og hjem samtidig, blir det ekstra viktig å ha ett sted som ikke roper om alt som gjenstår.
Det er ikke luksus. Det er bare litt sjelefred. Og den er overraskende nyttig når resten av båten prøver å gi deg nye oppgaver hele tiden.
Løping nå handler minst like mye om tillit som om form.
Akillesen er ikke et ferdig kapittel. Den er bare blitt mer kjent. Jeg vet bedre hvor grensene ligger, og noen ganger vet jeg også når jeg bør late som jeg har skjønt det litt før.
Det gjør prosjektet roligere. Tålmodighet er ikke reserveplan lenger. Den er selve metoden.
Noe av det fineste med hele prosjektet er fortsatt selve skiftet mellom sjø og land.
Det er i øyeblikket båten blir liggende igjen og stien tar over at hele prosjektet kjennes mest riktig.
Ikke fordi det ene er bedre enn det andre, men fordi de to tingene får noe eget når de henger sammen. Det er fortsatt der sentrum er.
